Sier farvel på Røa

Sykepleierne spør om vi ønsker å  ta han med oss hjem slik at resten av familien kan ta et siste farvel med han. Vi bestemmer oss for at vi vil det. Vi tar han med i bilen å kjører hjem.

Vel hjemme legger vi han i vuggen sin og han ser så fredfull ut. Endelig slipper han slanger, alle medisinene og ikke minst krampene.

Familiene våre og noen venner er innom iløpet av dagen. Noen synes kanskje det er rart, mens andre mener det er veldig fint å gjøre det på denne måten. For oss var det det eneste riktige. Det er fint å kunne sitte med besteforeldre, tanter og onkler rundt vuggen hans og prate om han og til han.

Det hele kjennes så naturlig og jeg som aldri før hadde sett et dødt menneske. Men Ferdinand er jo vår gutt. Han skulle selvsagt være hos oss. Vi skulle beskytte han, ta vare på han og pleie han.

Venner og familie drar hjem utover kvelden og vi får litt tid sammen alene. Espen kjører Ferdinand ned til sykehuset igjen fordi det føltes riktig for han som pappa å gjøre dette.

Planlegger begravelsen

Dagen etter Ferdinand døde må  vi ha møte med begravelsesbyrået. Det er mange valg som skal taes. Ønsker vi at de skal ta regien på begravelsen for å lette vår situasjon? Vi bestemmer med en gang at vi vil ha styring på  begravelsen selv. Den skal bli perfekt og helt i Ferdinands ånd. Vi velger å ha begravelsen i voksen kirke onsdag 9 mai.

Blomster skal bestilles og jeg får min gode venn Emil til å lage de nydeligste dekorasjoner og kranser. Vi skal ta ut sanger til lille skatt og vi velger å finne våre egne sanger som vi synes passer til. Vi vil at det skal bli en gripende seremoni og musikken blir en viktig del av det.

Vi velger å ta regien på  begravelsesheftene også. Vi bruker bilder av Ferdinand og bilder av oss tre sammen. Vi binder heftene sammen med sølvtråd med en liten sommerfugl hengende ned fra sløyfen. Det er tidkrevende arbeid men med god hjelp fra mamma, svigermor, svigerinner og gode venninner får vi det gjort. Det er en slags terapi å utføre dette arbeidet og det er det siste arbeidet jeg som mor kan få gjort for at min lille skatt skal få en verdig avslutning.

Kistenedleggelse

Mitt opp i begravelsesforberedelsene skal vi også ha kistenedleggelse. Vi skal legge Ferdinand i kisten sin i Ullevål kappel. Espen gruer seg fælt til dette, men jeg gruer meg mer til begravelsen.

Det å komme inn i det lille rommet  med den bitte lille kisten stående på en forhøyning var en sterk opplevelse. Den var så bitteliten, og oppi der skal vi legge han til sin siste hvile. Presten kommer med Ferdinand i vognen sin. Han er kald og kroppen hans er blitt stiv. Men fremdeles så utrolig vakker. Espen løfter han fra vognen å legger han forsiktig i kisten sin. Vi har tatt med saueskinnet hans, samt pute og dyne.

Vi pakker han godt inn å legger ved personlige ting. Jeg putter oppi ammeskjerfet som jeg har hatt på meg store deler av tiden. Pappa legger oppi den fine skjorten som han hadde på seg i dåpen, slik at Ferdinand kan ha den på når han blir like stor og sterk som pappa. Vaktbamsen blir med, så også korset fra mormor og sommerfugler .

Espen og jeg har også  skrevet hvert vårt brev som vi legger ved i kisten.

Det er en surrealistisk opplevelse som alt annet også har vært disse siste ukene. Vi kysser, smeiger og hvisker gode ord til han før vi legger på lokket og skrur igjen.

Presten forteller oss at vi gjerne kan komme ned igjen dagen etterpå om vi ønsker å se han igjen. Vi avtaler en ny tid dagen etterpå itilfelle vi skulle ønske det. Espen føler ikke det er grunn til å dra ned igjen. Neste gang vi da ser kisten igjen er begravelsen.

Jeg klarer ikke helt å slå  meg til ro med at jeg aldri mer skal se min lille gutt så jeg bestemmer meg for å dra ned igjen dagen etterpå. Det blir en fin stund alene med Ferdinand og jeg får være mamma for en liten time igjen. Er så glad for at jeg tok turen ned igjen og at jeg fulgte magefølelsen. Den sjansen hadde jeg aldri fått igjen.

Vi forsøker å holde oss i aktivitet utenom planleggingen av begravelsen. Lørdagen tar vi en sykkeltur med noen kamerater. Det blir en tung tur for meg. Der sykler jeg langt inni skogen og prøver å få tiden til å gå fram mot begravelsen. Jeg forsøker å presse kroppen fysisk, men har ingenting å gi.

Det eneste jeg har er tårer.

De renner hele turen og sorgen tapper hver celle i kroppen for energi så det er godt å komme hjem igjen.

Dagen nærmer seg med stormskritt og det er blitt onsdag 9 Juni.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s