Pause

Jeg har som dere har skjønt hatt en liten pause fra bloggen i det siste. Jeg har trengt det, jeg har hatt behov for ikke å skrive om sorgen. Jeg har heller ikke kjent på sorgen så mye i det siste, jeg har skjøvet den litt bort, satt den på vent.

Etter som tiden går kjenner man jo ikke like mye på sorgen som man gjør i tiden rett etter at man har mistet, men den ligger gjemt i kroppen og kommer til overflaten innimellom. I begynnelsen klarte jeg aldeles ikke kontrollere følelsene og savnet som veltet rundt inni meg, men nå setter jeg det på vent og det er nok det jeg har gjort den siste tiden.

Det er godt å ha kontroll på sorgen i visse situasjoner, men noen ganger skulle jeg ønske at jeg ikke hadde det. Jeg skulle ønske at jeg tok til tårene de gangene jeg følte for det og at jeg sa høyt hvor mye jeg savner Ferdinand. Hvordan hjertet verker slik at det føles som om det skal sprekke inni brystet mitt! Men jeg gjør ikke det lenger, det føles ikke riktig og jeg kjenner ikke for å utlevere meg like mye som jeg har gjort tidligere.

Det begynner å nærme seg 2 års dagen til Ferdinand og jeg gruer meg. Jeg gruer meg mer enn det jeg gjorde i fjor, det er nok fordi jeg har latt sorgen få grave seg inn i meg istedenfor ut… Med det mener jeg som jeg skrev over at den ikke har fått utløp, jeg har holdt  igjen. Holdt igjen fordi det der og da tapper meg for energi, det er utmattende å gråte, være sint og lengte. Men jeg kjenner nå at jeg er mer sliten av å hold igjen smerten som bygger seg opp og da kommer hikstegråten.

Hikstegråten, den gråten som man bare ikke klarer å kontrollere, den er forferdelig vondt men etterpå er det som om alle de vonde følelsene har fått utløp. Der og da tror man at man holder på å miste besinnelsen men etterpå er det som om hodet og kroppen har klarnet. Det verker ikke like mye i hjertet og livet virker litt mer barmhjertig.

En annen årsak til at våren i år har virket tyngre henger nok sammen med at i fjor hadde jeg Sebastian i magen og mye av fokuset var på han og graviditeten. Jeg var livredd for at noe skulle være galt med han også og brukte mye tid på å overbevise meg selv (og Espen) om at denne gangen skulle det gå bra, frøet i magen ville være friskt!

Etter at Ferdinand døde var det noen som mente jeg burde vente med å bli gravid, vente til det først sørgeåret var over. Kanskje ville denne våren ha sett anderledes ut da, ikke vet jeg. Det eneste jeg vet er at jeg aldri kunne vært foruten Sebastian, han har snudd sorgen om til glede og fyller hverdagen min med kjærlighet. Uten han hadde denne våren vært uutholdelig!

Her kommer noen deilige bilder av skatten som er blitt så stooooor!!!

This slideshow requires JavaScript.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Min blogg og merket med , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s