Et barn for lite

Det er meg, hun med et barn for lite. Hvordan ble det slik ?

Det er ingen svar til det spørsmålet, det finnes ikke og derfor er spørsmålet meningsløst, men innimellom dukker det meningsløse opp.

Innimellom kommer sinne, frustrasjonen og tomheten til overflaten. Det kan ligge å ulme i dager og uker før jeg egentlig skjønner hva det er som plager meg. Det er som en økende rastløshet, den tar mer og mer plass i meg og til slutt må det bare ut. Enten i form av tårer,sinne eller skriving :)!

Nå er det ikke slik at jeg akkurat har hatt en slik utblåsning nå, men jeg tror den er på vei. Jeg forsøker å få utløp for den men det er akkurat som om den lar vente på seg, den venter til den er helt klar… Derfor har jeg bestemt meg for å komme den i forkjøpet med en  skikkelig treningsøkt i morgen og det, det er leeeeenge siden! Jeg vet det gjør godt for kropp og sinn, men unnskyldningene står i kø for å ikke ta turen,men nå er det slutt!

Jeg har bestemt meg for å ta en time med en treningsveileder for å lage meg et nytt styrketreningsprogram. Jeg gruer meg litt, og det er ikke pga treningen, men å møte et nytt menneske. En ny person som ikke kjenner historien min. En ukjent som tilslutt spør om jeg har barn, gutt/ jente og evt hvor mange.

Jeg kommer til å  svare ja, jeg har barn. Jeg har to gutter, men den ene er død. Han mistet jeg for halvannet år siden.

Jeg har jo to barn, to gutter og det vil jeg alltid ha. I møte med nye mennesker prøver jeg først å avslutte med spørsmålet om jeg har barn ved å si at ja det har jeg. Men deretter kommer alltid oppfølgingsspørsmålene som nevnt ovenfor, om alder, kjønn og hvor gamle de er. Situasjoner som dette vil alltid følge meg enten det er ny treningsveileder, ny frisør, en tillfeldig som snakker med meg på trikken, evt neste gang jeg går gravid igjen eller i sosiale settinger . Jeg ender ofte opp som henne med et barn for lite…

De fleste blir triste i blikket, vet ikke helt hvordan de skal ta imot det ærlige svaret mitt og ofte ender jeg opp med å trøste dem. Jeg bruker å si at det går greit og at jeg er vant til situasjoner som dette. Sannheten er jeg er vant til det, men det er slitsomt. Av og til hadde det vært så fint og ikke bli sittende å prate om sorgen. Jeg vet jeg kunne ha styrt unna det hele med å si at Sebastian er mitt eneste barn, men bare tanken på det får hele hjerte mitt til å vrenge seg.

Jeg fikk tips av en klok venninne her om dagen om at neste gang du er ute og noen spør deg om du har barn svarer du:

Ja, det har jeg, verdens skjønneste skatter, men nå er jeg ute og koser meg så dem vil jeg ikke prate om i kveld!!

Kanskje jeg får brukt for den setningen når jeg skal ut neste lørdag? Jeg skal nemlig på Hanami Tjuvholmen sammen med verdens skjønneste jenter, jeg GLEDER meg!

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Min blogg og merket med , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

2 Responses to Et barn for lite

  1. Anne Bjørg sier:

    Igjen må jeg si at jeg kjenner meg så veldig igjen i det du skriver Lene. Det var det første jeg tenkte på da vi fikk vite av vår lille Klara var alvorlig syk – når hun da dør fra oss, hva sier jeg da når folk spør hvor mange barn jeg har? Dette tenkte jeg masse på.

    Jeg har bestemt meg for at jeg alltid skal rekne med den lille soltrålen våre som satte så dype spor her hjemme. Og i de fleste tilfeller har dette gått bra. I julen ble jeg liggende på sykehuset en uke pga noen komplikasjoner – der var det en vaskehjelp som vasket rommet hver dag. Hun hadde alltid mye å snakke om. En dag så kom spoørsmålet om jeg hadde barn. Jeg svarte tre som sant er. Da kom oppfølgingsspørsmålet om alder og kjønn. Fortalte da at vi hadde mistet vår lille jente da hun var ti månder gammel. Kommentaren som kom da, glemmer jeg ikke så lett: » neimen så trist da, ja ja godt det kommer flere tog». Jeg ble helt satt ut, men klarte å trekke på skuldrene og bite det i meg. Hun vet ikke bedre stakkers.

    Tenker mye på dere og håper dere har fine dager innemellom alle de tunge dagene som dukker opp når en minst venter det:)

    Anne Bjørg

  2. Camilla sier:

    Flott og ærligt skrevet. Kjenner meg igjen. Har en sønn som hadde blitt ett nå 6. april. Han var vårs første sønn. Er nå gravid på nytt, og er helt fantastisk, men også tungt. Når noen spørr om det er første barnet vil jeg helst unngå å fortelle at vi har en sønn som er død, men vil ikke lyve og si at det er førstemann. Selv om de ikke er med oss fysisk lengre er de fortsatt barna våre, og ingenting kan endre på det! Nå håper jeg virkelig at vi får ett friskt barn, at vi får være foreldre i praksis litt lengre…

    Sender dere styrke!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s