Endringer og tilbakeslag

Nå er det en stund siden jeg har skrevet, igjen…..

Dagene flyr avgårde innimellom og det er fint. Jeg stopper opp av og til, kjenner godt etter over at jeg er kommet så langt, jeg stopper opp for å kjenne at jeg lever igjen. Det er små endringer i hverdagen som andre rundt meg kanskje ikke tenker på at har endre seg, men jeg legger merke til det;

Jeg smiler når jeg tar meg selv i å synge for full hals etter en kul sang på radioen, jeg skrur opp volumet og kjenner at sangen gjør meg glad.

Jeg som trodde jeg aldri  skulle finne gleden i musikk mer…

Jeg tar meg selv i å lage mer og mer mat igjen. Jeg finner nye oppskrifter og gleder meg til å lage mat til Espen kommer hjem fra skolen. Jeg finner gleden i å invitere venner og familie hjem til oss på middag eller en kopp kaffe.

– Jeg som tenkte at min tid som glad og sosial vertinne var forbi…

Jeg kjenner på den deilige følelsen av å være hjemme alene, lese en god bok og nyte stillheten

– Jeg som trodde jeg aldri kom til å like å være hjemme alene igjen, ei heller ha ro eller konsentrasjonen til å lese en bok igjen..

Jeg tar meg selv i at det går lengre og lengre tid mellom besøkene på graven til skatten. Det er ikke lenger en avhengighet, noe jeg må gjøre hver dag, jeg går dit når jeg føler behov for det.

– Jeg som så for meg en tur til graven hver dag resten av livet mitt ellers ville jeg ikke være god nok mamma..

Ting endrer seg heldigvis, det går fremover, men innimellom får man tilbakeslag. Tilbakeslag av den lammende sorgen som tærer meg opp innvendig. Heldigvis er den ikke på besøk så lenge av gangen, den har vært innom noen timer i dag men tror den snart er på vei bort igjen. Når sorgen kommer slik som den har gjort i dag, blir jeg så overrasket ! Jeg venter den ikke og dermed slår den pusten litt ut av meg.

Jeg forventet ikke at verden skulle rase sammen fordi jeg skulle inn å hente noe på rommet til Ferdinand, jeg gjør jo det ofte, men i dag var det så sårt. Det var bare vondt å se alle tingene hans, jeg satt meg ned på sengen og tenkte masse masse. Jeg tenkte på Ferdinand og tiden vi fikk sammen, den altfor korte tiden. Jeg leste i boken hans, leste hva vi skrev i den da vi var på sykehuset . Minner og bilder bombaderte hodet mitt og satt meg tilbake til april/mai for snart et år siden. Jeg tok fram klærne og teppet han hadde på seg da han døde, kjente lukten av han igjen og følelsen av å ha ham nær var så virkelig.  Plutselig virket det som om det var i går og at tiden egentlig har stått stille.

Heldigvis vet jeg at vi er kommet langt dette året, mye lengre enn jeg trodde var mulig. Endringer har skjedd og dem tar jeg med meg, jeg lagrer dem til dager som denne slik at ikke sorgen tar helt over.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Min blogg og merket med , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s