Går det bedre med meg?

Et spørsmål jeg får nesten daglig er ; går bedre med deg, Lene ?

Det er et litt vanskelig spørsmål å svare på til tider. Ja, det går selvfølgelig bedre eller det vil si ting har tatt en annen form. Sorgen har endret seg sakte men sikkert, som jeg har skrevet tidligere, den er begynt å mildne. Tiden hjelper meg med det og mine egne tanker om denne sorgen og om livet videre hjelper meg med det. Jeg vet jeg har en fornuftig og rasjonell tilnærming til hva jeg går gjennom. Ja, jeg vet at jeg er sterk også, det får jeg også til stadighet høre.

Hvorfor er jeg sterk ? Er det fordi jeg klarer å stå opp om morgenen, ta fatt på livet igjen etter at lille skatt gikk bort? Er jeg sterk fordi jeg deler sorgen med alle jeg kjenner og også dere jeg ikke kjenner? Eller er jeg sterk fordi jeg også er svak?

Jeg tror jeg er sterk fordi jeg også tør å innrømme at jeg er svak, jeg viser de dårlige dagene mine, jeg later ikke som om alt er greit når det ikke er det. Jeg griner, jeg hyler,jeg kjefter, jeg er sint. Jeg er ærlig, noen ganger altfor ærlig, men jeg kan ikke la være. Dere som kjenner meg godt sier at dere kan lese meg som en åpen bok, det tror jeg så gjerne. Jeg er dårlig på å skjule følelsene mine, det har jeg alltid vært, det er min styrke og min svakhet…

Når noen spør meg om det går greit, svarer jeg hmmm, det går ok eller det går opp og ned. Fordi sorgen bor i meg enda klarer ikke de super duper glade,hipp hurra følelsene mine å finne sin plass, ikke enda, men de kommer. I dag hadde jeg et snev av dem, de var innom å hilste på, helt spontant. Jeg kjente igjen den delige følelsen av spontan lykke. Den følelsen som jeg har lurt på om noen gang kommer til og finnes i meg igjen. Det var greit det ;)!

Her om dagen var det en som står meg nær som istedenfor å spørre meg ; Hvordan går det med deg? , fortalte meg om hvordan hun følte det gikk med meg. Hun sa; Lene, det er så godt å høre at den hjertelige «lenelatteren» er på vei tilbake. De hverdagslige samtalene er i gang igjen. Du fleiper og gjør narr av ting, du lever. Du er på vei tilbake til å bli Lene igjen….

Dere aner ikke hvor mye det betydde for meg. At noen utenfor sa til meg at de så endringene, istedenfor å måtte beskrive dem selv. Det varmet fordi jeg fikk en bekreftelse på at jeg ser hvor mye du jobber og at jobben du gjør bærer frukter. Du er på vei i riktig retning. Det var godt å høre det uten at det innebar ordet sterk…

Det er godt å høre at man er på vei til å bli seg selv igjen, men den helt gamle Lene kommer jeg aldri til å bli. Noe er for alltid endret i meg, en del av mitt hjerte er borte, det er i himmelen sammen med deg Ferdinand.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Min blogg og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s