Hvor lenge kan man sørge ?

Hvor lenge og hvordan er det normalt å sørge ? Det er selvfølgelig individuelt vil de fleste si og det er akkurat det det er.

Alle rundt meg og Espen råder oss til å bruke tiden godt, jobbe oss igjennom sorgen og det gjør vi. Men Espen er i full sving på skolen og eksamens lesing. Jeg er enda hjemme, det føles godt å kunne ha denne tiden for meg selv men selvfølgelig blir det lange dager innimellom og den siste uken har nok vært fylt med flere tunge dager enn vanlig. Så jeg prøver å finne ut, er det fordi jeg har for mye tid til og sørge eller er det bare sånn det er å være i sorg ?

Til nå i denne prossessen etter at Ferdinand gikk bort har jeg ikke hatt dager hvor jeg ikke har fått gjort noe. Jeg har stått opp hver eneste dag til normal tid, kommet meg ut, funnet på ting,jobbet med ting til Ullevål, blogget osv. Jeg føler selv at på disse 4 måneden som nå har gått har det ikke vært mange mørke og depresive dager. Jeg har ikke latt sorgen ta bolig i meg med full tyngde, selv om det til tider er det eneste man har lyst til. Jeg har fungert, Espen og jeg har fungert og vi fungerer enda.

Som mann og kvinne sørger vi forskjellig, sorgen som var mer  «vår »  i starten er blitt litt kapslet inn og gått over til Espen sin sorg og Lene sin sorg og det utrykker vi forskjellig.

Jeg er et følelsesmenneske, når jeg har vonde dager kan jeg skrike og hyle, være forbannet, fordømme livet og alt rundt. Det blir et altfor høyt trykk inni meg og jeg klarer ikke holde igjen. Jeg åpner ventilene mine og lar det stå til. Noen vil kanskje si at jeg er halv gal eller si til seg selv at nå må Lene komme seg igang med noe for nå fordyper hun seg i sorgen. Men om jeg hadde vært typen til det, fordype meg i sorgen da ville jeg vel gjort det for lenge siden ? Da ville jeg ikke kunne dratt til Spania to ganger i sommer, ikke dratt til Kr sand elle Flekkefjord. Da hadde jeg blitt værende i sengen min på Røa, under dynen og grått i bøtter og spann.

 

Jeg føler av og til at det ikke helt er lov å ha disse tunge dagene som jeg har nå. Det virker som om  alle har behov for å finne en forklaring på det. Men jeg tror at det er sånn sorgen virker, plutselig skyller den over deg som om alt nettopp har skjedd. Og jeg er ikke redd for sorgen, jeg lar den komme. Jeg er ikke redd for at jeg skal bli værende i den, jeg ser fallgruvene når de kommer og jeg styrer unna. Men noen ganger føler man for å ta en liten titt ned i det sorte hulle for så å skynde seg opp igjen… Ja ,jeg kjenner etter på følelsene mine når jeg er veldig lei meg, men også når jeg er glad.

 

Det viktigste av alt er at jeg vet at dette skal gå greit, jeg er ikke redd. Jeg skal bli ordentlig lykkelig igjen og livet til Espen og meg skal bli slik vi har drømt om. Men det kommer til å ta litt tid,og vi kommer til å ha et arr som følger oss hele livet. Etterhvert vil dette arret bringe oss mer glede enn sorg . For Ferdinand er vår største glede, samtidig vår største sorg…

 

 

 

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Min blogg og merket med , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s