Så kommer reaksjonen

Så kommer reaksjonen

Etter dåpen samles vi i et av rommene like utenfor avdelingen for å feire Ferdinand. For dåpen er en feiring for livet og livet hadde jo Ferdinand fått. Oldefar leste dikt,  tante sang en vakker sang og begge besteforeldrene holdt tale.

Etter en kort samling vil vi inn igjen til Ferdinand for vi ønsker helst ikke å gå glipp av et eneste sekund sammen med han.

Brystbetennelse

Jeg begynner å føle meg syk. Brystene verker og jeg har glemt, og jeg får heller ikke tid til å pumpe meg. Jeg har masse melk selv om ikke Ferdinand tar pupp, så han får morsmelk i sonden. Utover natten får jeg feberkramper og mine antagelser om brystbetennelse er et faktum.

Jeg må på antibiotika og får beskjed om å holde sengen, men det går jo ikke. Jeg spiser paracet og fortrenger den høye feberen, smertene i såret og ikke minst smerten i hjerte mitt. Tror jeg går på autopilot denne tiden her. Jeg er så skrekkslagen, så redd og lever hele tiden i uvissheten om at barnet mitt kan dø. Det var jo ikke sånn det skulle være, alt har jo vært så perfekt.

Et helt smertefritt svangerskap,et knirkefritt keisersnitt, jeg forstår ingenting og det gjør ingen andre rundt oss heller.

Hvor ble det av kvalitetstiden?

I denne perioden hvor Ferdinand er på respirator har vi masse besøk på sykehuset. Venner og familie kommer for å hilse på oss og Ferdinand. Til tider var det fryktelig slitsomt å ha så mange mennesker og forholde seg til hele tiden. Mest av alt fordi vi aldri styrte dagene vår selv. Jeg kunne gå å glede meg en hel dag til at jeg skulle få ha gutten min på fanget et par timer, men plutselig skjedde det et eller annet. En ny legevisitt, en ny undersøkelse skulle bli tatt av han, osv.

Vanskelig å planlegge

Til slutt kapitulerte vi og fant ut at her nytter det ikke å planlegge. Vi blir bare så forferdelig skuffet om det ikke blir gjennomført. Spesielt vanskelig var det for familien vår som hele tiden ønsket rapporter om tingenes tilstand. Men med mobilforbud og legevisitter/møter som plutselig varte 1-2 timer lenger enn forventet, var ikke det lett.

Mange å oppdatere

Det ble et enormt press på oss om å oppdatere de hjemme.

Så et råd vil jeg gi:

I en sånn situasjon bør man ha en person man kommuniserer med daglig og som kan videreformidle til familie og venner. Det ser jeg i ettertid kunne ha vært en fordel for oss. Men selv om det til tider var slitsomt å ha mye mennesker rundt oss er vi fryktelig glad i ettertid for at vi inviterte så mange inn i livet vårt. Mange fikk del i det totale kaoset vi levde i på sykehuset og gjorde det lettere for dem å forstå.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Så kommer reaksjonen. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s