Ferdinand får komme hjem

Ferdinand får komme hjem

Familien er samlet igjen som så mange ganger før disse ukene. Besteforeldre blir tatt inn til legesamtaler for vi klarer ikke lenger være noens informasjonskilde.

Det bestemmes at vi først skal prøve å gi han bryst og flaske for å se om han responderer før vi eventuelt legger inn ny sonde igjen. Han viser litt interessen for flaske de første måltidene, men på langt nær så mye som han må ha for å leve. Ofte må vi presse inn flasken, forbi kjevesperren, slik at han kan forsøke å suge på flasken. Jeg synes det er forferdelig å forsøke å gi han flasken, jeg ser at han ikke liker det og ofte får han anfall.

Det besluttes å legge ned sonde igjen

Rundt denne perioden lufter legene for oss om vi kunne tenke oss å ta Ferdinand ut på trilletur eller kanskje ta han med hjem noen dager. Vår første reaksjon er: – Aldri i livet, han er jo fremdeles dødssyk. Vi vet vi kommer til å miste han, tenk om noe skulle skje mens vi var ute å trillet eller hadde han hjemme.

Røa var fristedet vårt

Dessuten var vi redde for å ha han med hjem til leiligheten, det var jo liksom vårt fristed og her hadde han ikke satt spor etter seg enda. Vi klarte ikke tanken på å skulle skape minner med han hjemme. Det ville bli alt for vondt.

Ferdinand kom hjem

Heldigvis tok det ikke mange timene før vi hadde ombestemt oss. Selvfølgelig skulle han få oppleve trilletur, se hjemmet sitt og det fine rommet vi hadde gjort i stand. Det var jo hos oss han hørte til, ikke på Ullevål sykehus.

Tiden hjemme var ubeskrivelig for oss. Vi fikk være en liten familie, men under litt andre forutsetninger. Vi hadde Ferdinand hjemme alene på dagtid, vi ga han mat på sonden hver tredje time og medisiner hver andre time. Det var et tett program som skulle følges slik at Ferdinand skulle lide minst mulig. Om nettene hadde vi sykepleiere som våket over han konstant mens vi forsøkte å få oss litt søvn. Det var så godt å ha han hjemme, selv om vi visste at vi hadde han på lånt tid. De epileptiske anfallene ville over tid skape så store hjerneskader at de vitale funksjonene ville opphøre.

Skaper minner

Dagene hjemme går litt i hverandre, men vi bruker hvert sekund til å skape minner sammen med han. Han sover i vuggen sin, får bruke vognen sin, har på seg alle de fine klærne sine og han får bade i badekaret og sett fotballkamp med pappa. Vi ligger i den store dobbeltsengen og koser. Vi tre. Espen sa det så fint: – Jeg har ikke lyst å dele han med noen. Skulle ønske vi bare kunne låse oss inne og stenge omverden ute.

Alenetid ( mitt favorittbilde )

Vi hadde mye tid alene, men også endel besøk. Han fikk være med på familiemiddager med besteforeldrene, besøk av tanter og onkler, og igjen hilse på flere av vennene våre.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Ferdinand får komme hjem. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s