Dagen da alt raser

Dagen da alt raser

Mens vi venter på EEG-resultatene sitter jeg med Ferdinand på fanget å forsøker igjen og gi han bryst. Uten hell. Da får jeg beskjed av en barnesykepleier om at en overlege vil ha et par ord med meg. Er det ok at hun snakker med meg når jeg sitter med Ferdinand? Blikket i øynene på legen sa mer enn tusen ord. Hun meddeler at hun har tolket EEG-resultatene og at den er meget alvorlig. Hun ber meg hente Espen som på det tidspunket er på hotellrommet sammen med pappa. Jeg ringer han og ber han komme med engang for legen ønsker en samtale med oss kjapt. Vi blir tatt med inn på stillerommet som det heter, et rom vi kommer til å tilbringe mange stunder i fremover. Et rom som gir meg vondt i magen, svimmelhetsfølelse og panikk ved å tenke på det.

Verste beskjeden i vårt liv

Det er altså her vi får den verste beskjeden i vårt liv.

– Deres lille gutt har en veldig alvorlig EEG, og jeg har aldri sett noe lignende i hele min karriere. Foreløpig kan jeg ikke si annet enn at det er alvorlig og mest sannsynlig ikke forenlig med liv. Vi må sette han på epilepsimedisiner med engang for å se om det er noe vi kan gjøre, var beskjeden fra legen.

På et sekund gikk vi fra å ha en sønn som kanskje hadde litt startvansker, til å ha en sønn som kanskje ikke ville overleve… Den følelsen av total maktesløshet. Den nummne følelsen. Følelsen av at tiden opphører og at livet ditt er blitt dratt fra hverandre. Hjertet ditt som brister og sorgen. Alt på engang, det var hjerterått.

Må ha mennesker rundt oss

Espen og jeg får ringt de nærmeste. Vi trenger hjelp og vi må ha mennesker rundt oss nå. Vi drar tilbake til hotellet for Ferdinand skal ha noen flere kliniske undersøkelser og vi får ikke være tilstede. Alt som skjer de neste timene og dagene er uklart for meg. Husker bruddstykker og resten har jeg fått fortalt av de rundt oss.

Det er gått ca 30 minutter siden vi fikk beskjed om hvor alvorlig dette kan være og da kommer det en ny telefon. Ferdinand har gått inn i en serie med epileptiske anfall og er blitt lagt på respirator. Han holdt på å dø for krampene førte til mangel på oksygen og vi var nødt til å intubere han. Verden raste sammen, tror ikke jeg klarte å stå på beina. Det neste jeg husker er at Espen og jeg står å venter på heisen, Espen tar ansiktet mitt i hendene sine, ser meg inn i øynene å sier:

– Lene, dette skal vi klare,sammen. Vi skal vise hverandre, Ferdinand og alle rundt oss en styrke ingen kan tro at et menneske innehar. Vi skal kjempe for Ferdinand, gi han all vår kjærlighet. Sammen skal vi klare dette!

Vi kommer opp på intensiven. Ferdinand er flyttet fra avdelingen hvor barna som er minst syke ligger, til stuen med de alvorligst syke barna. Jeg går først inn, der ligger min lille engel med slanger overalt. En masse maskiner står rundt, som jeg ikke har en anelse om hva er til. Espen blir forferdelig dårlig, han holder på å besvime og blir tatt med ut. Jeg klarer å holde meg noenlunde rolig. Jeg tror det er her morsinnstinkt og adrenalinet tar fullstendig overhånd og jeg går bort til sengen til Ferdinand. Han ligger der så fredelig, min perfekte gutt som vi har ventet sånn på. Jeg tror vi sitter hos han hele natten, avbrutt av legevisitter som ikke fører til noen ny informasjon. De vet ingenting annet enn at EEG er helt unormal og at vi nå må vente å se om noen av medisinene kan virke. Han får et arsenal av medikamenter som gjør at han sover hele tiden, men ingen av dem ser ut litt å bryte banen av epileptiske anfall.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Dagen da alt raser og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s